I dagens verden er John Hume et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker. Enten på grunn av sin relevans i dagens samfunn, dens innvirkning på menneskers daglige liv eller dens innflytelse i det profesjonelle feltet, har John Hume blitt et avgjørende aspekt som fortjener å bli analysert og diskutert. For å forstå dette emnet fullt ut, er det viktig å undersøke dets mange fasetter og vurdere de forskjellige perspektivene som finnes på saken. I denne artikkelen vil vi utforske John Hume i detalj, og undersøke dens betydning, implikasjoner og innvirkning på ulike aspekter av hverdagen.
Nobels fredspris (1998) (sammen med: David Trimble) Seán MacBrides fredspris (1998) Kommandør av Sankt Gregor den stores orden (2012) Gandhis fredspris (2001) Four Freedoms Award - Freedom of Speech Æresdoktor ved Universitetet i Rennes 2 Hessischer Friedenspreis (1995) James Joyce-prisen Honorary citizen of Palermo (2003) Æresdoktor ved Trinity College, Dublin (2008) Offiser av Æreslegionen
Hume regnes som en av de viktigste politikerne i Nord-Irlands historie og var også en av arkitektene bak den fredelige utviklingen der. For dette arbeidet ble han tildelt Nobels fredspris i 1998 sammen med lederen for Ulster Unionist Party, David Trimble.
Hume fullførte ikke presteutdannelsen men fikk en mastergrad fra studiestedet.[trenger referanse] Han vendte tilbake til Derry, og der ble han lærer. Han var en av grunnleggerne av Credit Union-bevegelsen i byen og var formann for University for Derry Committee i 1965.
Hume ble en ledende skikkelse i borgerrettsbevegelsen på det sene 1960-tallet sammen med blant andre Hugh Logue. Hume var prominent i det mislykkede forsøk på å få Nord-Irlands andre universitet lagt til Derry midt på 1960-tallet.[trenger referanse] Etter denne kampanjen ble Hume en ledende skikkelse i Derry Citizens' Action Committee (DCAC). Den ble organisert i kjølvannet av en protestmarsj 5. oktober gjennom Derry som hadde vakt stor oppsikt og skapt oppmerksomhet om situasjonen i Nord-Irland. Formålet med DCAC var å dra nytte av denne publisitet for å få et søkelys satt på diskriminering i Derry opprettholdt av den unionistiske regjeringen i årevis. DCAC, til forskjell fra Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA), var ment som en helt lokal kampanje, og ville bedre kårene for alle som bodde i Derry, og bare bruke fredelige metoder. Komiteen hadde også organisert et korps som skulle forhindre at det kom til voldsbruk under sit-down-aksjoner og marsjer.
Hume ble den yngste president for Irish League of Credit Unions da han var 27 år gammel. Han innehadde vervet fra 1964 til 1968. Han sa en gang[når?] at «av alle ting jeg har foretatt meg er det ingenting som jeg er mer mest stolt av enn kredittunionbevegelsen, fordi ingen annen bevegelse har gjort mer godt for folk i Irland, det være seg i sør som i nord».
Politisk karriere
Hume ble i 1969 representant i den nordirske parlament som Independent Nationalist. Han ble valgt til Northern Ireland Assembly i 1973, og var handelsminister i den kortvarige maktdelingsregjeringen i 1974. Han stilte uten hell til valg til parlamentet i London i oktober 1974, men kom inn da han forsøkte igjen i 1983.
I oktober 1971 sluttet han seg til en 48-timers sultestreik sammen med fire medlemmer av det britiske underhuset i protest mot interneringen uten dom av hundrevis av mistenkte irske republikanere.
Hume var direkte involvert i de hemmelige samtaler mellom den britiske regjering og Sinn Féin, i et forsøk på å få Sinn Féin til å delta i åpne drøftelser. Samtalene ble antatt å ha ført til Anglo-Irish Agreement i 1985.
Et overveldende flertall av unionistene avviste avtalen og arrangerte en massiv og fredelig demonstrasjon i Belfast for å tilkjennegi sin motstand. Mange republikanere og nasjonalister avviste den også, fordi de mente at den ikke gikk langt nok. Hume fortsatte dialogen med begge regjeringer og med Sinn Féin. «Hume-Adams-prosessen» førte i 1994 til IRAs våpenhvile, som dannet det fredelige bakteppet til fremforhandlingen av Langfredagsavtalen.
Da Trimble ble førsteminister i Nord-Irland ble det antatt at Hume skulle bli viseførsteminister, ettersom SDLP var det nest største partiet. Istedet gikk dette vervet til Séamus Mallon, også ham fra SDLP. Noen politiske observatører mente dette skyldtes samarbeidsproblemer mellom Hume og Trimble, til tross for den felles fredsprisen.
Hume trakk seg fra SDLPs lederskap i 2001, og ble da rost fra begge sider av det politiske vannskille, også av sin mangeårige opponent, Ian Paisley.
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Hume, besøkt 9. oktober 2017
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020903, besøkt 9. oktober 2017
^Seamus Mallon (20. november 2017). «It was John Hume, not Sinn Féin, who steered Northern Ireland to peace». The Guardian. «Ireland is not a romantic dream; it is not a flag; it is 4.5 million people divided into two powerful traditions. The solution will be found not on the basis of victory for either, but on the basis of agreement and a partnership between both. The real division of Ireland is not a line drawn on the map but in the minds and hearts of its people. – John Hume»
Denis Haughey and Sean Farren, 'John Hume: Irish Peacemaker,' Four Courts Press, Dublin, 2015 ISBN978-1846825866
John Hume, 'Personal views, politics, peace and reconciliation in Ireland,' Town House, Dublin, 1996. ISBN978-1570981104
John Hume, ‘Derry beyond the walls: social and economic aspects of the growth of Derry,' Ulster Historical foundation, Belfast, 2002. ISBN978-1903688243
Barry White, 'John Hume: a statesman of the troubles,' Blackstaff, Belfast, 1984 ISBN978-0856403170
George Drower, 'John Hume: peacemaker,' Gollancz, 1995 ISBN978-0575062177
George Drower, 'John Hume: man of peace,' Vista, London, 1996 ISBN978-0575600843
Paul Routledge, 'John Hume: a biography,' Harper-Collins, London, 1997 ISBN978-0006387398
Gerard Murray, 'John Hume and the SDLP: impact and survival in Northern Ireland,' Irish Academic Press, Dublin, 1998. ISBN978-0716526445