Nyx

I denne artikkelen vil vi gå i dybden med temaet Nyx, som har skapt stor interesse og debatt på ulike områder. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, vil vi undersøke hvordan Nyx har påvirket livene våre og samfunnet for øvrig. Med en flerfaglig tilnærming vil vi analysere ulike aspekter knyttet til Nyx, fra dens innflytelse i populærkulturen til dens betydning i det vitenskapelige feltet. Gjennom denne artikkelen søker vi å gi en omfattende og berikende visjon av Nyx, med sikte på å utvide kunnskap og generere dype refleksjoner rundt dette spennende temaet.
Nyx, nattens gudinne (William-Adolphe BouguereauLa Nuit (1883))

Nyx (gresk: Νύξ, «natt», Nox i romersk oversettelse) var nattens opphavlig gudinne. Som en skyggefull figur sto Nyx ved eller nær begynnelsen av verdens skapelse, og var mor til personifiserte guder som Hypnos (søvn) og Thanatos (død). Hennes opptreden i gresk mytologi er sparsommelig, men er avdekket som en figur med usedvanlig makt og skjønnhet.

Nyx var en av de første vesener i universet og var antagelig datter til Khaos, men en del kilder antyder isteden at guddommen Fanes var opphavet. Hun var både søster og ektemake med Erebos (mørket). Flere av hennes avkom ble enten født uten far eller eventuelt med Erebos som far. Nyx og hennes datter Hemera var personifiseringer av natt og dag. Fra natten ble dagen født, og når Hemera kom, gikk Nyx, og når Nyx kom, forsvant Hemera.

Kultfigur

I oldtidens Hellas var det svært sjelden at Nyx var fokus for kultdyrkelse. I henhold til geografen Pausanias hadde hun et orakel i akropolis ved Megara.

Oftere lurte Nyx rundt i bakgrunnen av andre kulter. Det var således en statue kalt «Nyx» i Artemistempelet i Efesos. Spartanerne hadde en kult for Søvn og Død, født som tvillinger. Kulttitler komponert av sammensetningen nyx- er bevitnet for en rekke guder, mest kjent er Dionysos Nyktelios «nocturnal» og Afrodite Filopannyx «som elsket hele natten».

Referanser

  1. ^ Pausanias 1.40.1).
  2. ^ Pausanias 3.18.1.
  3. ^ Pausanias 1.40.6)
  4. ^ De orfiske hymnene; nr 55.

Litteratur