Strafferettslig utilregnelig, eller utilregnelighet, er et psykiatrisk og strafferettslig begrep for den enkeltes skyldevne, det vil si om en person kan bebreides for den handlingen vedkommende har gjort. Om man var strafferettslig utilregnelig da handlingen skjedde, har man ikke ansvar for handlingen i strafferettslig forstand. Barn regnes som strafferettslig utilregnelige. Mennesker som er psykotiske eller har utviklingshemming kan også bli vurdert som strafferettslig utilregnelige. Tidligere ble slike tilfeller på folkemunne gjerne kalt «sinnssyk i gjerningsøyeblikket».
I forbindelse med en straffesak kan retten be om en rettspsykiatrisk undersøkelse av om en person er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Dersom man da blir vurdert som strafferettslig utilregnelig, kan man ikke dømmes til straff. I stedet kan man dømmes til tvungent psykisk helsevern dersom man blir vurdert som psykotisk eller til tvungen omsorg dersom man blir vurdert som sterkt utviklingshemmet.
Grensen mellom tilregnelighet og utilregnelighet er ikke fast, og kan variere fra tilfelle til tilfelle. Innen rettspsykiatrien kan man snakke om nedsatt tilregnelighet selv om man blir vurdert som strafferettslig tilregnelig. «Utilregnelig» omtales da som en sykelig tilstand som i betydelig grad påvirker tanke- og handlingsevnen, men ikke så gjennomgripende at tilregneligheten bedømmes som helt opphevet.