I denne artikkelen vil vi utforske temaet De allierte (andre verdenskrig) i dybden, og ta for oss opprinnelsen, dens relevans i dag og mulige implikasjoner det har for ulike aspekter av samfunnet. Fra dens første manifestasjoner til dens virkninger på samtiden, har De allierte (andre verdenskrig) vekket interesse hos akademikere, eksperter og vanlige mennesker på grunn av dens innvirkning på kultur, økonomi og politikk. Gjennom disse sidene vil vi undersøke ulike perspektiver for å tilby et fullstendig og objektivt syn på De allierte (andre verdenskrig), med det formål å berike våre leseres kunnskap og fremme informert dialog om dette fascinerende emnet.
De allierte er en betegnelse for alle de landene som kjempet mot aksemaktene under den andre verdenskrig. Under krigen ble betegnelsen «De forente nasjoner» brukt synonymt med «de allierte». Krigsalliansen ble formalisert ved undertegnelsen av Erklæringen om De forente nasjoner («Declaration by the united nations») 1. januar1942, undertegnet av 26 regjeringer. De allierte ble involvert i krigen enten på grunn av at de allerede var blitt invadert, eller at de ble direkte truet av invasjon eller ettersom de var bekymret over at aksemaktene ville kontrollere verden.
I løpet av desember 1941 foretrakk den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt navnet «de forente nasjoner» framfor de allierte. Han refererte til de tre store og Kina som en «forvaltning av det mektige», og deretter benyttet han senere betegnelsen «de fire politimenn».Erklæringen om De forente nasjoner i juli-august 1945 foreslo Roosvelts etterfølger, Harry S. Truman, at utenriksministrene fra Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia, og USA «burde gjøre utkast til avtaler og grensesettinger i Europa», noe som førte til opprettelsen av Utenriksministrenes råd («Council of Foreign Ministers»).
Norge: 9. april1940 - Det er ulike syn på om Norge var en alliert stat og fra hvilken dato Norge faktisk ble alliert. Norge var i utgangspunktet nøytralt og fikk få dager etter Tysklands angrep 9. april1940 bistand av Storbritannia, Frankrike og polske styrker i eksil. Den 10. juni samme år ble kapitulasjonsavtalen underskrevet, men norske myndigheter fortsatte krigen fra utlandet. Den norske regjeringen i eksil inngikk en militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg, men under britisk overkommando, norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. Senere i krigen inngikk regjeringen avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om alliert okkupasjon av Norge etter frigjøringen.
Island: ble okkupert av Storbritannia 10. mai 1940. Forble formelt nøytralt og samarbeidet med okkupanten som ble behandlet som gjester - statsminister Hermann Jónasson gjorde det klart for islendingene at det var en vennligsinnet okkupasjon. Senere fikk også amerikanske styrker baser der og overtok i 1941 ansvaret. En liten norsk styrke var også til stede på Island i alliert tjeneste: 330-skvadronen, noen kanonbåter og et «bergkompani» i Akureyri som blant annet drev skiopplæring. Landet hadde ikke militære styrker. Løsrev seg fra Danmark i 1944.
Etter Tysklands angrep på Benelux-landene og Frankrike
Brasil: 22. august1942 Dette som en følge av at det hadde vært åpne kamphandlinger mellom tyske ubåter og brasilianske fly og skip utenfor kysten av Brasil, og Brasil erklærte Tyskland krig på denne dato. De sendte etterhvert hæravdelinger som deltok i slaget om Italia.
Italia: 13. oktober1943 (tidligere medlem av aksemaktene. De hadde 8. september kapitulet til de alliert, etter å ha undertegnet kapitulasjonen 3. september, men ble først innlemmet med status som «krigførende», ikke som fullverdig alliert den 13. oktober. (Man hadde fremdeles mistro til deres lojalitet.)
^Morison, S. E. (2001). History of United States Naval Operations in World War II: The Battle of the Atlantic, September 1939-May 1943 (Vol. 1). University of Illinois Press.