I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Teherankonferansen i 1943, utforske dens mange fasetter og fordype oss i betydningen i det moderne samfunn. Fra opprinnelsen til dens virkning i dag har Teherankonferansen i 1943 spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter av dagliglivet, og påvirket mennesker i alle aldre, kulturer og sosiale lag. På denne måten vil vi analysere hvordan Teherankonferansen i 1943 har utviklet seg over tid, samt dens betydning på ulike områder, fra politikk og økonomi til vitenskap og populærkultur. Gjør deg klar til å fordype deg i en spennende reise gjennom historien og nåtiden til Teherankonferansen i 1943, og oppdage dens relevans og innvirkning på samtidsverdenen.
Teherankonferansen kom etter Kairokonferansen (22. – 26. november 1943), den ble fulgt av Jaltakonferansen (4. – 11. februar 1945), og Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august 1945). Hoveddiskusjonen var sentrert rundt åpningen av en ny front i Vest-Europa (det som ble invasjonen i Frankrike i 1944). Sovjetunionens diktator Josef Stalin lovet også sovjetisk krigserklæring mot Japan når Tyskland var beseiret.
Bakgrunn
Irans statsoverhode Reza Pahlavi sympatiserte med Nazi-Tyskland. Ved utbruddet av krigen erklærte sjahen Iran som nøytralt. Etter det tyske angrepet på Sovjetunion, invaderte britiske og sovjetiske styrker Iran fra 25. august 1941. Hensikten med invasjonen var å oljefeltene i Midtøsten, stanse tysk aktivitet i Iran, sikre forsyningslinjene til Sovjetunionen og forebygge en mulig tysk trussel mot Irans vestlige grenser.
Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne. Roosevelt og Stalin bodde i den sovjetiske ambassaden, mens Churchill bodde i den britiske legasjonens lokaler i nærheten.
Samtidig lovet en separat protokoll at de tre landene skulle anerkjenne Irans uavhengighet:
«De tre regjeringene erkjenner at krigen har ført til spesielle økonomiske vanskeligheter for Iran, og de er enige om at de vil fortsette å gjøre tilgjengelig for regjeringen i Iran slik økonomisk assistanse som er mulig, med tanke på de tunge krav som er lagt på dem av deres verdensomfattende militære operasjoner og med tanke på den verdensomfattende mangelen på transport, råmaterialer og forsyninger for sivil bruk.» (Deklarasjon til de tre maktene om Iran, 1. desember 1943)
Viktigst var konferansen organisert for å planlegge den endelige strategien for krigen mot Tyskland og dens allierte.
Viktige konklusjoner av Teherankonferansen
Roosevelt og Churchill aksepterte Stalins krav om å beholde grensene mot Polen, og i stedet skulle Polen kompenseres ved at Tysklands grense ble flyttet vestover til å gå langs elven Oder, det som senere ble Oder–Neisse-linjen (dagens grense mellom Polen og Tyskland).
Sovjet skulle gå inn i krigen mot Japan etter at krigen sluttet i Europa.
En ble enige om at den militære staben til de tre maktene fra da av skulle holde kontakt med hverandre.
Enighet ble oppnådd om at partisanene i Jugoslavia skulle støttes av forsyninger og også av kommando-operasjoner.
En ble enig om at det var meget ønskelig at Tyrkia skulle slutte seg til krigen på de alliertes side før slutten av året.
Dersom Tyrkia skulle befinne seg i krig, skulle Sovjetunionen støtte landet.
Vedrørende spørsmålet om hva som skulle gjøres med Tyskland etter det var beseiret, så var det ulike meninger om det. Stalin ville annektere den nordøstlige delen av Preussen, noe Roosevelt og Churchill aksepterte. Mens Churchill mente roten til tysk militarisme lå i Preussen, og at det derfor måtte behandles særlig strengt, mente Stalin at tyske soldater fra Bayern og andre deler av landet hadde kjempet like hard, landet måtte derfor demilitariseres. Det endte med at spørsmålet om Tyskland ble utsatt.